4.3 Kostnader til videregående opplæring

Oslo er både en kommune og en fylkeskommune

Oslo brukte 6,7 prosent av egne disponible midler til videregående opplæring i skole. Oslo er både en kommune og en fylkeskommune. Det betyr at Oslo har mange flere utgiftsposter enn andre fylkeskommuner, f.eks. barnehage, grunnskole og eldreomsorg. Utgiftene til videregående opplæring utgjør derfor en lavere andel av de totale utgiftene for Oslo enn for ordinære fylkeskommuner.

I 2015 brukte fylkeskommunene 27,3 milliarder kroner på videregående opplæring, en nedgang på 0,3 prosent fra 2014. Tallet inkluderer blant annet utgifter til undervisning, lokaler, særskilt tilpasset opplæring, oppfølgingstjenesten (OT) og pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT). Nedgangen skyldes blant annet at en høyere andel av elevene går på studieforberedende utdanningsprogrammer, der utgiftene per elev er lavere enn på yrkesfaglige utdanningsprogrammer (se kapittel 3 for mer om de ulike utdanningsprogrammene).

Fylkeskommunene bruker i tillegg nærmere 2,9 milliarder kroner til fagopplæring i arbeidslivet, en økning på drøye 7 prosent fra 2014. Økningen skyldes flere lærlinger og lærekandidater, samt økte satser per lærling.

Videregående opplæring utgjør en stor del av fylkeskommunens oppgaver. I 2015 brukte fylkeskommunene (Oslo unntatt) nærmere 53 prosent av egne disponible midler til videregående opplæring i skole.

Det gis også statlige tilskudd til videregående skoler som er godkjent etter friskoleloven. Du kan lese mer om dette senere i kapittelet.

Norge bruker mer på videregående opplæring enn de fleste andre land

Norge bruker betydelig mer per elev på grunnskolen enn OECD-snittet. For videregående opplæring er avstanden enda større. Her bruker Norge over 60 prosent mer enn OECD-snittet (figur 4.7). Også sammenlignet med de andre nordiske landene har Norge høye utgifter per elev i videregående opplæring. Det er særlig antall undervisningstimer per lærer som trekker opp utgiftene per elev i Norge sammenlignet med OECD.

Figur 4.7 Utgifter per elev i videregående opplæring fordelt på utvalgte land. 2012. Kjøpekraftsjusterte tall i USD.

figur-4-7-utgifter-per-elev-i-videregaende-opplaering-fordelt-pa-utvalgte-land-2012-kjopekraftsjusterte-tall-i-usd

Kilde: OECD (2015)

En elev i videregående opplæring koster 155 000 kroner

Fylkeskommunene bruker i gjennomsnitt 155 100 kroner per elev i videregående skole (figur 4.8). Det er i overkant av 49 000 kroner mer per elev enn for grunnskolen.

I totalutgiftene til videregående opplæring skiller vi mellom direkte og indirekte utgifter. De direkte utgiftene kan knyttes direkte opp mot et utdanningsprogram, hvor lønnsutgiftene utgjør 92 prosent. Indirekte utgifter kan ikke knyttes til et utdanningsprogram, og er utgifter til skolelokaler, skoleforvaltning, pedagogisk ledelse, spesialundervisning og særskilt tilrettelegging, pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) og oppfølgingstjenesten (OT).

Det er store variasjoner i utgifter per elev mellom fylkeskommunene, men de er ikke like store som for grunnskolen. Finnmark, som bruker mest, brukte 54 600 kroner mer enn Vestfold som brukte minst. Finnmark brukte 39 prosent mer enn gjennomsnittet, mens Vestfold brukte 9 prosent mindre enn gjennomsnittet (figur 4.8). Det er særlig de indirekte utgiftene som varierer mellom fylkene. Finnmark har betydelig høyere indirekte utgifter enn andre fylker, noe som blant annet skyldes høye utgifter til drift av internater og færre elever per skole i Finnmark.

Figur 4.8 Driftsutgifter per elev i videregående opplæring fordelt på fylke. 2015. Kroner.

figur-4-8-driftsutgifter-per-elev-i-videregaende-opplaering-fordelt-pa-fylke-2015-kroner

Kilde: Statistisk sentralbyrå (KOSTRA), foreløpige tall.

Yrkesfaglige utdanningsprogrammer er dyrere enn studieforberedende

En elev på yrkesfag koster i gjennomsnitt 20 000 kroner mer per år enn en elev på studieforberedende, noe som i hovedsak skyldes mindre klasser og dyrere studiemateriell på yrkesfag. Utgiftene varierer også betydelig mellom de ulike utdanningsprogrammene (figur 4.9). I gjennomsnitt koster et utdanningsprogram nær 100 000 kroner per elev. Det billigste utdanningsprogrammet, studiespesialisering, koster 63 500 kroner per elev, mens det dyreste, naturbruk, koster nærmere 172 000 kroner per elev. Fra 2014 til 2015 har det vært en økning i utgiftene på de fleste utdanningsprogrammene. Økningen er størst på design og håndverk med 4 600 kroner per elev.

Figur 4.9 Direkte driftsutgifter per elev i videregående opplæring fordelt på utdanningsprogram. 2015. Kroner.

figur-4-9-direkte-driftsutgifter-per-elev-i-videregaende-opplaering-fordelt-pa-utdanningsprogram-2015-kroner

Kilde: Statistisk sentralbyrå (KOSTRA), foreløpige tall

Lavere utgifter per elev i fylker med tett bosetting

Fylker der mange bor i tettsteder, har lavere direkte utgifter per elev. Vi finner ingen sammenheng mellom gjennomsnittlig skolestørrelse og utgifter per elev, slik som for grunnskolen. Elever i videregående opplæring forventes å kunne ha lengre reisevei enn elever i grunnskolen. Dermed kan det være at de fleste videregående skolene er så store at de har utnyttet stordriftsfordelen.

2,5 milliarder kroner til spesialundervisning og særskilt tilrettelegging

I 2015 brukte fylkeskommunene nærmere 2,5 milliarder kroner på spesialundervisning og særskilt tilrettelegging. Det utgjør litt over 8 prosent av fylkeskommunenes utgifter til videregående opplæring. I utgifter til særskilt tilrettelegging inngår utgifter til innføringstilbud til nyankomne minoritetsspråklige elever og særskilt norskopplæring.

Fylkeskommunene bruker i gjennomsnitt 14 000 kroner per elev på spesialundervisning og særskilt tilrettelegging i videregående. Nordland, som brukte mest i 2015, brukte nærmere 22 prosent mer enn gjennomsnittet. Oppland, som brukte minst, brukte 25 prosent mindre enn gjennomsnittet.

Økte utgifter til voksenopplæring

I 2015 brukte fylkeskommunene nærmere 427 millioner kroner på videregående opplæring i tilbud som er særskilt tilpasset voksne (KOSTRA, foreløpige tall). Sammenlignet med 2014 er det en økning på 2,5 prosent. Tilbud som er særskilt tilpasset voksne, utgjør i overkant av 1 prosent av fylkeskommunenes disponible midler. Elever som deltar på lik linje med andre elever i ordinære klasser, regnes ikke med i tilbud som er særskilt tilpasset voksne, selv om de er eldre enn 24 år.

Tilskudd til videregående friskoler økte med syv prosent

I 2015 var rundt 20 prosent av de videregående skolene friskoler, og nærmere 8 prosent av elevene gikk på disse videregående skolene (se kapittel 3 for mer om videregående friskoler). I 2015 mottok videregående friskoler i Norge 1,5 milliarder kroner i ordinært statstilskudd, en økning på 7 prosent fra 2014. Økningen skyldes i hovedsak økte tilskuddssatser per elev.

Videregående skoler som er godkjent etter friskoleloven, får tilskudd fra staten som tilsvarer 85 prosent av driftskostnadene i offentlige videregående skoler. I tillegg har skolene som får et slikt tilskudd, mulighet til å kreve inn skolepenger på opptil 15 prosent av tilskuddsgrunnlaget. Størrelsen på tilskuddet påvirkes i stor grad av hvilket utdanningsprogram en elev går på. I 2015 varierte tilskuddet fra 117 200 kroner per elev på studiespesialisering til 197 300 kroner per elev på naturbruk.

Lånekassen tildeler 2,5 milliarder i stipend til elever i videregående opplæring

I tillegg til fylkeskommunenes finansiering og statlige tilskudd til elever i videregående opplæring, tildelte Lånekassen rundt 2,5 milliarder kroner gjennom ulike stipendordninger i skoleåret 2014-15. Til sammen får 170 200 elever i videregående opplæring stipend fra Lånekassen, i gjennomsnitt 15 900 kroner hver. Grunnstipendet og bostipendet utgjør den største andelen av tildelt stipend med over 80 prosent. Grunnstipendet skal dekke levekostnader for elever fra familier med svak økonomi. Formålet med stipendet er at alle elever skal ha mulighet til å ta videregående opplæring, uavhengig av familiens økonomiske situasjon. Utstyrsstipendet er uavhengig av hvor mye foreldrene tjener. Det er til nødvendig individuelt utstyr som eleven trenger i opplæringen, for eksempel til kokkeklær, kalkulator eller idrettsutstyr.